Forskeren i forskningsprosessen tar opp spørsmålet: Hvordan bli en god forsker og hvordan skrive ut forskningsresultatene på en god måte?

Det handler langt på vei om profesjonsidealer og forskerens etiske ansvar. Metodelitteratur og veiledere oppfordrer ofte studenter og forskere til å reflektere over slike spørsmål, men gir sjelden konkrete råd om hva man kan gjøre i praksis. Nettopp det er det forfatterne av denne boka gjør. Forskeren tar sine egne erfaringer med inn i intervjuer og datasamlinger, og mangel på refleksjon over eget ståsted og sin egen opptreden kan forandre og forringe data.

Forfatterne viser hvordan valg av teorier, forskningsspørsmål og skrivearbeidet styres av blant annet forskerens kjønn, klasse og erfaringer. Med utgangspunkt i gestalttradisjonen og dens opphav i fenomenologien, klargjør forfatterne hvordan forskeren situerer seg, eller plasserer seg selv i praksis.

Noen sentrale spørsmål i boka:

Hvordan kan forskeren situere seg i praksis? Hva snakker egentlig informantene om? Kan makt fjernes i forskningsrelasjoner? Hva er forskerens situasjon, rolle og dilemmaer i forskningsprosessen? Hvilken betydning har situeringen når forskeren skriver ut dataene?