Eileen Bendix, født Kuhn, er 25 år, nygift og mor til en gutt på tre år når hun i 1909 møter Bjørn Bjørnson i Berlin. Han var 50 år, gift og skilt to ganger. Han hadde ingen barn. Ellen forlot ektemann og barn for å leve sammen med den mannen som hadde bergtatt henne. Og hun stod ved dette valget resten av livet. Dette er fortellingen om to mennesker som møtes og forenes i kjærlighet. En middelaldrende norsk teatersjef og en ung og vakker kvinne med jødisk bakgrunn.
Under hele første verdenskrig ble de to boende i Berlin. Etter krigen flyttet de til München, hvor også Karoline Bjørnson bodde etter at Bjørnstjerne døde. De bygde hus i Dolomittene som naboer til Sigurd og Bergljot Ibsen (Bjørns søster), men var stadig på reisefot. I 1939 flytter de hjem til Norge, til en fasjonabel villa i Madserud Allé på Skøyen.
I april 1942 døde Bjørn i en alder av 83 år. Eileen var alene tilbake i et land der jødeforfølgelsene dette året nådde sitt klimaks. I oktober vedtok naziregimet en lov om inndragning av jødenes formuer, og i november ble 576 jøder deportert til utryddelsesleiren Auschwitz. Men Eileen ble ikke pågrepet. Sannsynligvis fordi hun var enke etter den ariske Bjørn Bjørnson, sønn av nasjonalskalden.
Sterkt oppfordret av sine venner flyktet Eileen med Carl Fredriksens Transport til Sverige. Hun bosetter seg i Alingsås kommune i Vestra Götaland nordøst f or Gøteborg. Der skriver hun ferdig "Boken om Bjørn", som ble utgitt etter krigen. Når manuskriptet var ferdig, tok hun en overdose sovepiller og døde 6. januar 1944. Etter hennes død oppstod det en voldsom krangel om hennes formue.